Risiko for underernæring
Pasienter med Parkinsons sykdom som har en alvorlig sykdomshetsgrad og bruker mye medisiner er i risiko for å utvikle underernæring. Pasienter i ernæringsmessig risiko skal ha en individuell ernæringsplan med tiltak for å forebygge at underernæring utvikles.
Underrapportering og underdiagnostisering av underernæring har potensielt store konsekvenser for ernæringsbehandlingen til pasientene og hvilke ressurser som tildeles og brukes på denne problemstillingen. I kodeverket i spesialisthelsetjenesten, basert på The International Classification of Diseases (ICD-10), finnes det tre koder for underernæring (tabell 1). Den internasjonale klassifikasjonen for diagnoser i primærhelsetjenesten bruker én kode, T05, Ernæringsproblem hos voksne. Kodene indikere alvorlighetsgraden av underernæring, og er viktig når helsepersonell skal kommunisere på en entydig måte. I tillegg brukes kodene for å følge med på befolkningens helse, oppdage sykdomsmønstre, og fordele ressurser i helse- og omsorgstjenesten.
E46 Ernæringsmessig risiko |
---|
Hvis pasienten skårer 3 eller mer ved NRS 2002 |
MUST: skår > 1 |
MNA: skår < 11 |
SGA: grad B |
Ernæringsjournal (Helsedir): Kulepunkt 2 |
E44 Moderat underernæring hvis pasienten oppfyller minst ett av følgende kriterier |
---|
Ufrivillig vekttap over 10 % siste 3-6 måneder eller over 5 % siste 2 måneder |
BMI under 20 hos pasienter over 70 år |
BMI under 22 og samtidig ufrivillig vekttap over 5 % siste 6 måneder hos pasienter over 70 år |
Matinntak mindre enn halvparten er beregnet behov siste uke |
E43 Alvorlig underernæring hvis pasienten oppfyller minst ett av følgende kriterier |
---|
15 % ufrivillig vekttap siste 3-6 måneder eller mer enn 5 % ufrivillig vekttap siste måneder |
BMI under 18,5 hos pasienter over 70 år |
BMI under 20 og samtidig ufrivillig vekttap over 5 % siste 3 måneder hos pasienter over 70 år |
Matinntak mindre enn fjerdedel av beregnet behov siste uke |
BMI
BMI (body mass index) angir forholdet mellom høyde og vekt, og brukes for å definere over- og undervekt. Fortrinnsvis er BMI supplerende til annen kunnskap om ernæringsstatus hos pasienten.
Formelen for utregning av BMI:
BMI-kategorier for voksne |
---|
< 18.5 = undervekt |
18.5-20 = mulig undervekt |
20-25 = normalvekt (For personer over 70 år, er BMI-området for normalvekt 22-27) |
25-30 = overvekt |
30-35 = fedme, grad 1 |
35-40 = fedme, grad 2 |
40 og over = fedme, grad 3 |
MNA
MNA er et verktøy for å kunne undersøke, vurdere og identifisere eldre pasienter som er i faresonen for underernæring.
MNA-vurderingen gjør det mulig for helsepersonell å gripe inn tidlig for å gi riktig ernæringsstøtte, forhindre ytterligere ernæringssvikt og forbedre pasientens videre helse. Ernæringsvurdering er en enkel og rask metode for å identifisere eldre pasienter som er i faresonen for underernæring, eller som allerede er underernærte. Vurderingen avdekker risikoen for underernæring før det oppstår alvorlige endinger i vekt eller serumproteinnivået. MNA-vurderingen kan fylles ut regelmessig av pleiere på hjemmebesøk, på sykehuset eller på institusjonen.
MUST
«Mini UnderernæringScreeningverkTøy» («MUST») er utviklet for å kunne identifisere voksne som er undervektige og går med risiko for underernæring, og de med fedme.
Dette er det første trinnet i identifiseringen av individer som kan være i risiko eller potensiell risiko for underernæring, og som kan nyte godt av ernæringsterapi. Det er en rask, enkel og generell prosedyre brukt av sykepleiere, leger og annet personell ved første kontakt med individet. Noen individer trenger kanskje bare hjelp og råd til spising og drikking, mens andre må henvises videre til spesialister. Det er mulig at screeningen må gjentas jevnlig, ettersom et individs kliniske tilstand og risiko for ernæringsproblemer kan forandre seg. Det er særlig viktig å følge nøye med og revurdere individer som blir identifisert i en risikogruppe ved flytting innenfor helsesystemet.
NRS2002
I en spørreundersøkelse gjennomført i Norge i 2004 oppga leger, sykepleiere og kliniske ernæringsfysiologer at de ønsket et verktøy for å vurdere ernæringsstatus og for å kunne gi optimal ernæringsbehandling. Dette resulterte i «God ernæringspraksis» som ble lansert for første gang i 2006. NRS2002 er et verktøy for screening av ernæringsmessig risiko.